Söndag 14. juli 2019

 

Når minnesmerket blir prestisje

(Kunstverk skal skjule vår mangel på kunnskap!)
Kort resumé:

En ung mann, uten kjent tilknytning til noen organisasjon, sekt, eller ekstrem bevegelse, planlegger og gjennomfører to terrorhandlinger. Vellykkede, etter hans mening.

All oppmerksomhet om gjerningene vil meningsfeller kunne tolke som en hyllest til hans innsats og ideologi.

Hvordan skal 77 bronsesøyler motvirke radikalisering?
 
Det er grunn til å anta at det som skjedde, har sin bakgrunn i hans liv og oppvekst.

Med dette som utgangspunkt må en markering av det som skjedde være noe som peker fremover, bygger og skaper en bedre fremtid. Ikke legge forholdene til rette for morbid turisme, og ignorere ønsker fra de som bor og lever i Hole.

En av de første spontane minnestedene oppe ved E16 …
 
… og det planlagte kunstverket mange, mange millioner skattekroner senere.
 
Det nye forslaget til utforming av minnested på Utstranda-kaia har blitt presentert med en tydelig symbolikk. 77 bronsesøyler 3 meter høye og med Utøya i bakgrunnen er formet i 3 buer som refererer til bomben i regjeringskvartalet, reisen til Utøya og drapene på Utøya. Grandiost og spektakulært.

I hver av søylene skal også navnet på en drept datter eller sønn inngraveres. Men ikke alle pårørende vil ha eksponert navnet i det offentlige rom. De 77 søylene har også blitt oppfattet som «gravstøtter» på dem man ikke klarte å redde.

Er et slikt kunstverk i samsvar med det som var intensjonen? « … legge til rette for å minnes og å savne, men også for å hylle dem som engasjerte seg i redningsarbeidet og omsorgen for andre». Den regjeringsoppnevnte styringsgruppen for etablering av nasjonalt minnessted i Hole kommune har uttalt noe lignende: «… minnestedene skal peke fremover og løfte frem verdier som åpenhet, kjærlighet og folkestyre, som samsvarer med de verdier vi ble minnet om i tiden etter angrepene». Mange vakre ord, men «gravstøttene» samt gjennomføringen, viser vel snarere at det ikke finnes samsvar mellom intensjon og virkelighet og at symbolikken peker i feil retning.

Det planlagte kunstverket skaper assosiasjoner …
 
… til gjerdet på øya som hindret tenåringene i å flykte …
 
… fra land vil øya se ut som den er satt i bur, på samme måte som gjerningsmannen.
 

Et verdig minnested

Flere av naboene, de som av statsråd Jan Tore Sanner ble kalt «frivillige», bor nærmest kaia på Utstranda.

Til tross for kraftig skyting, lenge før man visste hva det handlet om, og rykte om flere gjerningsmenn, dro de likevel ut til øya. Det lå døde og sårede ungdommer og fløt i vannet, og noen hadde lagt på svøm. På kaia stod andre frivillige lenge alene og tok imot de skrekkslagne ungdommene. Det tok lang tid før området ble sikkerhetsklaret og før det fikk ikke helsepersonell tiltrede. De frivillige fikk også beskjed av AMK om å komme seg i sikkerhet, men de valgte å fortsatte med redningsarbeidet.

Det eneste naboene ønsker, er å få skjerme seg fra daglig å bli påminnet om disse uhyggelige opplevelsene. Er det å be om for mye? De ønsker bare å få være i fred, for å kunne begynne å gå videre med sine liv. Ikke bli oppsøkt og utspurt av nysgjerrige og skuelystne mennesker som kommer i busser ens ærend for å ha vært der. Men nå skal de «hylles» av lobbygruppen og Staten for sin innsats gjennom å få påtvunget et kunstverk på Utstranda-kaia, bare noen hundre meter fra sine hjem, badeplass, båtplass og rekreasjonsområde. Dette viser en grunnleggende mangel på forståelse for hva denne dagen innebar av trauma for de frivillige. I årevis har de kjempet imot å bo midt i en turistattraksjon. Men Lobbygruppen og staten, gjennom Statsbygg, gir seg ikke. Turistene og de pårørende kan selv velge når de vil se minnestedet. Det har gått prestisje i saken.

Fra første dag det fremkom at et nasjonalt minnested skulle oppføres, har lokalmiljøet hatt innvendninger mot de planlagte plasseringene; først på Sørbråten og nå Utstranda-kaia. Naboene har gjentatte ganger forsøkt å vise initiativ ved å presentere egen plassering. Hvorfor ble ikke dette forslaget vurdert? En lokal aktør har laget skisser på kombinert lærested, minnested og minnelund. En lokal kunstner presenterte tidlig i prosessen et forslag til utforming og plassering. Men alle innspill har konsekvent blitt ignorert.

Både AUF og «Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli», det som nå har blitt en lobbygruppe, har vist med all tydelighet at de ikke ønsker å kommunisere. Demokrati, som er et honnørord for AUF, har mistet all troverdighet.

Et forslag fra en lokal aktør er tenkt oppført i anonym grå betong.

 

Lærested under tak. Plattform med utsikt over Utøya.
 
Budskapet er viktigere enn et kunstverk.

 
En verdig, diskret og separat minnelund.
 
Lokalbefolkningen ønsker å plassere minnestedet i fjellskråningen overfor kaia på Utstranda. Ved «Utsikten» finnes potensial for stor parkering og direkte adkomst til E16. Der vil det ligge avskjermet fra E16 og fra naboene. Som før sagt, de har aldri motsatt seg et minnested, bare valget av plassering!

«Utsiktens» plassering
 
Utsikten fra «Utsikten»
 
Det er først når man kommer opp i høyden, at man ser og forstår hvor liten den hjerteformede øya er. Nede fra kaia er det ikke mulig å fornemme hvor skremmende avstanden til fastlandet må ha føltes for de desperate og skrekkslagne tenåringene. De var «fanget» på en øy med en morder, uten mulighet til å unnslippe.

«Utsikten» vil bli en perfekt plassering for et verdig lærested, som forteller om hva som skjedde. Og det viktigste; et minnested som vil gi forståelse og kunnskap om hvordan det kunne skje — hvordan et uskyldig barn utviklet seg til en morder. For dette er hva 22. juli handler om.

Om vi skal klare å forhindre at noe lignende skjer igjen, må vi få et «riktig» lærested, ikke et grandiost kunstverk.

Det finnes ingen som kan forklare hvordan et minnesmerke skal kunne motvirke radikalisering og voldsbasert ekstremisme. Og alt det vakre sagt om verdier - samhørighet, omtanke, hensyn og respekt - ble tomme ord uten innhold. Det er lettere å hedre de døde med et spektakulært kunstverk, enn de unge som lever videre etter å ha opplevd den dagen. Tenåringene som overlevde, lever med sine sår — med sine på ulike måter ødelagte kropper, minner, mentale bilder, og ikke minst lyden av skuddene. Og angsten … Vet vi hvordan hver enkelt har det? Vet vi hvordan hjelpen fungerer?

Lobbygruppen

Hva er de primære oppgavene for «Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli», som etter vår mening fungerer som en lobbygruppe? Det kan synes som om det finnes en skjult agenda for å gi de som ble drept martyrstatus, skape sympati for AUF og ikke minst fremme ekspansjon for Utøya AS. At deres primære oppgave er å ivareta alle involverte, synes å være glemt.

Mot naboenes forslag står lederen for gruppen, Lisbeth Kristine Røyneland. Til Dagbladet uttaler hun:

Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor et minnessted ved kaia skal skape ekstra belastning.

Om noen år skal E16 gjøres om til en fire felts motorvei. Det vil bli betydelig støy.

Om Røyneland har lest rapport 3/2015 fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, «Psykososiale konsekvenser av nasjonalt minnesmerke i Hole kommune» skal vare usagt, men er det noe årene etter 22. juli har vist oss, så er det at representanter fra lobbygruppen bare ser til sine egne interesser og ikke bryr seg om lokale traumer.

Når det gjelder antallet biler på E16, kommer ikke støyen til å øke på grunn av utbyggingen til fire felts vei, tvert imot blir eksponeringstiden for bilene redusert. Lydmålinger har vist at støyen fra E16 høres mer på Utøya og Utstranda-kaia, enn på den foreslåtte «Utsikten».

Terrengets utforming gjør at støy fra E16 høres mest på Utøya.
 
Mest støyfri er «Utsikten», naboenes ønske om plassering av minnestedet.
 
Bygging i strandsonen ved Tyrifjorden har restriksjoner og begrensninger og er i praksis forbudt. Det er vanskelig å få dispensasjon til å bygge og dette er et faktum Utøya AS er klar over. Det underletter kanskje søknaden om tillatelse, når det finns nære familiebånd mellom daglig leder for Utøya, og Plan- og miljøstyret i Hole kommune? Og om ikke det skulle fungere, kan lobbygruppen gjennom Statsbygg, enkelt, statsfinansiert og friksjonsfritt, ta seg forbi alle hindringer. Ekspansjon av parkeringsmuligheter for turistbusser og snuplass, er noen eksempler. I tillegg planlegges nå boblehavn for å komme over til øya på vinteren.

Hva kan 77 «gravstøtter» fortelle oss? Lisbeth Kristine Røyneland har tidligere uttalt; «… Det viser tydelig hvor viktig det er med et minnested på Utøya-kaia, som forteller historien om hva som skjedde …». Hadde man i stedet klart å stille spørsmålet; «Hvordan kunne dette skje?», ville tanken på å lage kunst av massakren 22. juli, aldri blitt et tema. Nå kommer det grandiose og spektakulære kunstverket til å gjøre oss påmint om vår mangel på kunnskap …

For å tydeliggjøre, Utøya-kaia ligger på Utøya. Hvorfor snakkes det da om Utøya-kaia, når det er kaia på Utstranda det handler om? Er dette bevisst for å blande begrepene?

Lavmelt blir storslått

Statsråd Jan Tore Sanner uttrykte «Vi ønsker at minnestedet ved Utøyakaia skal fremstå som verdig og lavmælt. Det skal bidra til å hedre de døde, de overlevende, hjelpemannskaper og frivillige». En konstruksjon som er 53 meter lang og 3 meter høy, kan vel ikke sies å være lavmælt? Sanners ord klinger falskt. Kynismen har fått et ansikt. Et stygt sådant. Det virker som om det tiltenkte minnesmerket har blitt en brikke i en diskutabel eksploatering i kampen om hvem som kan skape det mest spektakulære minnestedet i verden.

Det morbide har blitt populært

De seneste trendene innen turistnæringen har blitt åsteds-turisme, katastrofe-turisme og morbid turisme. «Den mørke turismen», skrev Dagbladet 3. juli. Verdens ulykker og terrorhandlinger slåss om turistenes oppmerksomhet. Vakre postkort har blitt erstattet av selfie-bilder. Å ta bilder av seg selv foran gasskamrene i Auschwitz, huset til Josef Fritzl i Østerrike og den havarerte reaktoren i Fukushima i Japan, hører til de mest populære. Filmene om Tsjernobyl og Utøya har allerede fått etterfølgere i filmen «Atlantics», om båtflyktingene i Middelhavet. Og glem ikke den direktesendte massakren fra Christchurch på New Zealand, som ble lastet ned av millioner!

Selfiebilder foran gasskamrene Auschwitz er populære.
 

NRK′s bidrag

Under filmatiseringen av NRK′s serie om massakren på Utøya, valgte man i samråd med lobbygruppen ikke å varsle beboerne i området om den pågående filminnspelningen. Resultatet ble at flere av de nærmeste naboene ble livredde og følte seg satt tilbake til 22. juli 2011, da de oppdaget tungt bevæpnet politi som sprang rundt i kveldsmørket, patruljebåter som trafikkerte på fjorden, skadde tenåringer, og politi- og ambulansehelikoptre som fløy i lav høyde. Lobbygruppen hadde ikke ønsket publisitet om filmatiseringen, men ingen av de pårørende bor i nærheten av Utstranda, faktisk flere mil unna. Det minste man kanskje kunne ha forventet, var at NRK likevel hadde informert om hva som skulle skje, slik at de som ønsket kunne ta forholdsregler for å skjerme seg fra disse gjenopplevelsene av denne terrordagen.

Fra innspillingen av NRK′s serie om Utøya.
 
Man behøver ikke reise bort for å få tilgang til det morbide. Det amerikanske militær og Homeland Security Department har utviklet et computerspill som simulerer en skoleskyting. Den er nå tilgjenglig til sivilt bruk. I spillet kan enten barn eller voksne være attentatsmannen. For å forstå forvirringen og kaoset som oppstår i slike angstfylte situasjoner, lyttet man i utviklingsfasen til autentiske opptak fra tidligere attentat.

Når man først hørte barneskrik, ble det virkelig realistisk, forteller prosjektleder Bob Walker.

Først kom DVD-filmene …
 
… og snart kommer kanskje et PlayStation-spill om massakren på Utøya?
 

Hotell på Utstranda?

Noen fotballgutter og deres trenere satt innesperret i 17 dager i en grotte i Thailand. Og verdens medier fulgte med interesse redningsforsøket. De ble til slutt reddet og nå planlegges det å bygge et hotell og shoppingsenter i tilslutning til parken der grotten ligger. Dette for å kunne ta imot den økende turismen. Kanskje bare et spørsmål om tid innen samme fasiliteter vil kunne tilbys turistene som kommer til Utstranda?

Epilog

Frem til nå har Hole kommune vært kjent for «Kongens Utsikt» og Viking-gravene. Men nå trues Hole med å bli synonymt med massakren 22. juli 2011. En attraksjon, som tiltrekker seg hele verdens oppmerksomhet, skal mot etiske vurderinger oppføres på Utstranda-kaia. Attraksjonen vil bli et monument over menneskets tilkortkommenhet. Om vi hadde hatt mer kunnskap om oss selv, kunne dette vært forhindret. Nå vil vi gjemme oss bak et kunstverk i stedet for å fokusere på årsaken til det som skjedde fredag 22. juli 2011. Tragedien har blitt ennå større.

Minnestedet på Utøya med navnene på de som ble drept.